Fødselshistorien

For åtte uker og en dag siden kom verdens fineste Mia til oss. For åtte uker og to dager siden gråt jeg mine modige tårer fordi det virket som om hun aldri skulle komme ut, og i tillegg var jeg satt opp til overtidskontroll med en lege jeg ikke liker. Hele den tirsdagen gikk jeg og tryglet instendig jenta inni magehuset om å komme ut. Hele situasjonen var litt på skakke, siden jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd jeg skull gå helt til termin. Storebror kom jo 10 dager før, og så mye sterke kynnere som jeg hadde hver dag og natt var jeg sikker på at hun skulle komme ut i god tid for å bli junibarn.

Jeg var i ganske god form, iallefall for de som så meg. Jeg gikk lange turer i greit tempo, og hentet storebror ibarnehagen. Fikk kommentarer på hvor frisk jeg var, men det var mest utenpå. Jeg var så sinnsykt sliten og lei, vondt hadde jeg også. Kynnerene holdt på å ta drepen på meg, de kom regelmessig hver kveld og ble akkurat så sterke hver dag at vi begynte å glede oss litt, før de dabbet av. Hele tiden lurte jeg på om dette var begynnelsen på noe eller ikke. Med storebror gikk jo vannet først og så rett på ganske kraftige rier, så jeg ante jo ikke hvordan disse tidlige riene skulle føles. Tenk hvis bare vannet kunne gå sånn at vi virkelig visste det var igang sa vi mer enn en gang!

Slik så jeg ut for åtte uker og to dager siden :0)

Den tirsdagskvelden la jeg meg som vanlig og sovnet godt. Men klokka ett på natten våknet jeg plutselig. Jeg skjønte ikke hva det kunne være som vekket meg og lå og lurte litt. Hadde jeg kynnere igjen??? Men nei, ingen stramminger noen steder. Så beveget jeg meg litt, og da fikk jeg svaret. Det var bare å kaste seg utav senga og la vannet renne fra seg, mens jeg prøvde å vekke mannen. Han ble faktisk lett irritert, for det var ikke første natta han ble vekt av at jeg hadde vondt og nå hadde han akkurat sovnet. Men denne natta var det ikke falsk alarm mer, vi fikk det som vi ønsket. Vannet gikk og det var ingen tvil :0)

Så gikk det slag i slag. Først ringe føden for å gi beskjed. Der fikk vi vite at det var bare å komme ned. Så ringe barnepass til storebror, pakke det siste i bagen, smøre niste til turdag i barnehagen, ta imot barnepasser, og så kjøre til sykehuset. Alt gikk rolig og behagelig for seg, med noen lette rier innimellom.

Etter tidenes omkjøringstur kom vi frem. Det var nemlig masse veiarbeid på turen. Da var klokka ca halv 3 og nå måtte jeg stå gjennom ria istedet for å gå. Vel inne på føden fikk vi beskjed om å gå til den andre avdelingen enn den vi hørte til, for de hadde ei roligere natt enn vår avdeling. Der møtte vi ei kjempeblid finsksvensk jordmor som tok oss med for registrering og en prat.

Og der fikk jeg mitt første sjokk for natta. For etter hjertelydslytting og registrering fikk jeg spørsmålet om hva jeg ville nå? Alle kunne jo se at fødselen ikke var kommet skikkelig igang, så jeg hadde forventet å bli sendt hjem igjen slik jeg ble sist. Og med bestevenninnen min sin fødsel friskt i minne, hvor hun gikk hjemme flere døgn pga ikke regelmessige nok rier, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli tilbudt ei seng å hvile meg på mens vi så ann hvordan det utviklet seg! Jeg svarte som sant var, at jeg hadde tenkt å ut og gå en tur jeg for å få fortgang i sakene, men det var hun ikke enig i. Hun mente at det lureste var å hvile seg der, og allierte seg med mannen for å overtale meg til det :0)

Mest sannsynlig skjønte hun noe jeg ikke skjønte, for det var veldig bra jeg ikke dro noe sted. Innen en time var nemlig riene sterke, lange og hyppige, og jeg begynte å lengte litt etter smertelindring. Klokka fem hadde jeg tre cm åpning og da "hoppet" jeg i badekaret. Da sa det pang og plutselig var det alvor. Kroppen begynte et race jeg bare måtte henge med på og det ble mer og mer heftig. Det var vondt som fy, og jeg lengtet etter lystgassen jeg var blitt så god venn med sist. Men den er fjernet fra StOlavs og jeg måtte pent klare meg uten :0)

Dermed var det bare å la kroppen klare seg selv og følge jordmorens instruksjoner. Hun var nemlig helt rå på vannfødsler og bestemt på at dette greide vi. Og det gjorde vi! For klokken 07.10, ganske nøyaktig seks timer etter at vannet gikk, ble verdens fineste prinsesse født. Og der kom nattens andre sjokk. Hun var KNALL blå og ville slettes ikke skrike. Og hun var kjempestor!

I ettertid har min kjære fortalt at han var skikkelig bekymret for Mia-mor. Hun ville slett ikke skrike og kom bare med noen hvin når hun ble knuffet i ribbena. Jeg derimot var totalt utslått der i det varme vannet, men hadde henne på brystet og kjente at hun pustet. Derfor var jeg mer rolig. Det viste seg at hun hadde hatt navlestrengen stramt rundt halsen, og at det var derfor hun smatt tilbake hver gang jeg hadde pause i å presse. Derfor var hun ekstra blå og sliten. Hun hadde også blåflekker over nesa og munnen, og panna hadde en fin bloduttredelse midt over. Men hun kom seg fort og fikk full score etter noen minutter. Heldigvis hadde det gått såpass fort at hun ikke hadde merket så altfor mye av strabasene :0)

Fint merke i panna, men helt fantastisk nydelig!

Mia er ei rolig og bedagelig frøken. Hun gråter bare hvis det mangler noe, slik som mat eller søvn. Og litt ved magevondt selvfølgelig :0) Hun forguder storebroren sin allerede, og han forguder også henne. Han er så snill og god mot henne og koser og prater litt hver dag. Til gjengjeld smiler hun kjempestort når han stikker hodet sitt frem til henne!

Det var historien vår. Håper du har hengt med helt hit :0)

Signatur

En epoke er over

Så var det slutt. Dett var dett. Finito. Punktum finale... Min tid som ammende mor er over. Et hugg i hjertet, vemodig og trist, men dessverre bare sånn det måtte gå.

Jeg var forberedt på det. Jeg fikk ikke melk nok til storebror, så sannsynligheten for at det ville gå samme vei nå var stor. Men jeg hadde håpet, troen og viljen til at denne gangen kunne bli bedre. Jeg ga meg selv heiarop og kjempet med det jeg kunne for at det skulle bli annerledes nå.

Men det ble det nok ikke. Jeg har lidt meg gladelig både gjennom smerter fra akupunkturnåler på følsomme steder og avbrudt søvn fordi jeg standhaftig har pumpet meg en gang per natt for å opprettholde det lille jeg har hatt. Ammeteer og tinkturer. Pumping annenhver time for å stimulere. Nesespray og ufattelige mengder stahet og viljestyrke. Alt for at barnet mitt skulle få fordelene morsmelka gir så lenge som mulig.

Men det hjelper så lite når barnet vokser til, og rett og slett ikke greier å vente på det du mener er dyrebare dråper. "Jada mamma, de smaker godt og jeg skjønner du gjerne vil gi meg de. Men det kommer så lite så sakte, og jeg vet jo at det ikke på langtnær er nok til å mette magen min. Så derfor har jeg ikke tid til å kose meg ved brystet ditt mer, og det blir en plage for meg å tvinges dit før det som er mitt måltid begynner". For sånn ble det, jeg la henne til brystet, hun sugde to sug før hun slapp det og begynte og kave etter mer. Og dette repeterte vi noen ganger opptil 8-10 ganger før hun enten gav opp og sovnet etter noen sug, eller hun ble hysterisk og begynte å storgråte.

Måltid etter måltid satt vi sånn. Noen ganger gikk det bedre og vi fikk litt ro etter bare noen forsøk. Andre ganger måtte jeg bare gi helt opp mens tårene rant hos oss begge. Stresset og oppkavet begge to mistet vi sakte men sikkert fokus på kosen, og målet ble å prøve å få så mye utav brystet som mulig før hun ble hysyetisk.

Tilslutt måtte jeg begynne å se på for hvem og hvorfor jeg ammet. Var det for at lillemor skulle få kos og alt det viktige i melka, eller var det for min egen dårlige samvittighets skyld? Jeg merket også at jeg begynte å kvie meg litt for å finne på ting når jeg visste vi havnet innenfor et måltid. Ikke fordi jeg måtte frem med flaska som det var med storebror, men fordi andre da ville se hvor mye stress og bal det var før vi kom så langt som til flaskemåltidet.

Så nå slenger jeg inn håndkleet - kampen er over. Jeg gir opp... Jeg orker ikke krangle mer, jeg vil ha ro og kos igjen.

Nok er nok selv om jeg syns det både det trist og irriterende. Nesten provoserende! Hvorfor skal jeg som så gjerne vil ikke få muligheten??? Når jeg har kjempet så hardt for å få det til - hvorfor kan jeg ikke belønnes? Hvorfor ikke meg?

Jeg vet jeg er en god mor likevel. Jeg vet jeg har prøvd alt! Jeg vet at flaskebarn også blir til flotte og fantastiske mennesker. Jeg vet at dette er til det beste. Alt dette trøster meg og gjør at jeg klarer å forsone meg med "skjebnen". Men enda er savnet og sorgen rå og vond og tårene kommer lett. Enda er jeg sint fordi det ikke gikk som jeg så veldig veldig gjerne ville...

Signatur

Tidsklemma?

Næsj, du kan vel ikke si at jeg har havnet helt i den. Jeg og lillemor driver rundt i boblen vår. Det berømte vakumet som det snakkes om :0)

Men vi bruker tiden godt også. Til å kose oss! Til å ligge på sofaen og sove litt begge to innimellom. Det er ingenting så deilig som å sove en dupp med en liten bylt i armene dine! Eller liten og liten, vi vokser og trives. På seksukerskontrollen var prinsessa vår blitt 5115g og 57cm! Ingen litenbaby lenge denne tøtta vår, men det kan vi vel heller ikke vente når hun var 4,5kg da hun ble født :0) Lillejenta vår er hun uansett, og det kommer hun nok til å forbli resten av livet.

Livet ellers er ganske så bra. Storebror Fredrik er fremdeles stolt som en hane over lillesøsteren sin. Han viser at han er oppriktig glad i henne.

Han hjelper også gjerne til med det han kan. Passer på henne i senga mens jeg kler på meg/tisser/henter mat/klær/smokk. Leter etter smokken for meg, henter den frem fra under bordet osv, gir henne den om igjen og om igjen. Holder henne underholdt i bilen eller i vippestolen. Henter gulpeklut eller telefonen min til meg om jeg "sitter fast". Han er rett og slett en kjempegod hjelp og stolt av det. I tillegg viser han henne gjerne frem til alle som vil se og erklærer støtt og stadig hvor søt han syns hun er. Jeg syns HAN er utrolig søt også! Rørende hvor snill han er!

Pappafanget kan heldigvis deles :0)

Så du kan trygt si at livet loffer videre i et ganske bedagelig tempo, men jeg får ikke tid til så mye likevel. Stadige intensjoner om at IDAG skal jeg.... Men så må vi spise litt først og så koser vi en stund til og vips så er det tid for bleieskift og kanskje litt mer mat og jammen gikk ikke den dagen også. Men jeg klager ikke - jeg koser meg! Og denne gangen husker jeg så altfor godt hvor fort de blir store og ikke sover i fanget mer, så denne gangen benytter jeg tiden og lar husvask og middagslaging få lov til å lide litt totalt uten dårlig samvittighet (nesten).

For husarbeidet får vi da gjort likevel :0) Som dere ser så er det ingen myte at nr to sover litt bedre enn nr en. Hun sover godt hun her. Hele natta får vi fred også, så der er det helle ingenting å klage på. Jeg har på klokka og tvinger meg opp en halvtimes tid hver natt for å pumpe jeg da. Melka blir det ikke noe mere av, men det lille som er settes det stor pris på, så jeg gjør det jeg kan for at den ikke skal forsvinne og da er visstnok nattpumping en av hovedpoengene.

To som koser seg sammen!

Da kaller livet på meg igjen. Også kalt hyler på mat fra vogga :0)

Untill next time...

Tester ut mammas ebaykjøp :0D

Signatur

Det nye livet!

Tenk da var det lenge siden jeg blogget/klaget sist, så en oppdatering var vel på sin plass nå. Som dere sikkert har forstått har lillemor endelig kommet til verden. To dager før termin, altså 2.juli kom hun, og var slett ikke så lita heller :0)

Livet som tobarnsmor er kjempefint og flott, og siden jeg ikke er kjent for å lyve så innrømmer jeg at det også er ganske så slitsomt og at jeg er rimelig konstant trøtt. Men det er verdt det! Vi har fått ei nydelig tulle, som er frisk og rask og stort sett fornøyd. Og en storebror som er stolt som en hane over lillesøsteren sin, selv om han har litt frustrasjon over mammaen og pappaen. Det viktigste er at han er snill og god mot henne, så går nok det andre seg til igjen.

Her er et bilde fra deres første møte - mammahjertet smelter!

Fødselen gikk kjempefint. Den var kjapp og heftig, så det var bare å henge med på hva kroppen foretok seg. Seks timer tok det fra jeg våknet av at vannet gikk til Miamor var kommet til verden. Tid til smertelindring hadde vi ikke, så hun ble født i badekar med vann som hjelp.

Her har vi kommet oss oppi senga igjen. Lykkelig, sliten og litt høy på livet!

Og her er et skikkelig bilde av lillemor. Møt Mia - 4475g og 52cm da hun ble født.

Nå nyter vi i hermetegn sommervarmen og det fine litt innskrenkede livet som handler om mat, bleieskift og søvn. Litt redusert pga varmen blir vi, men heldigvis kan vi trekke ned i kjelleren når det blir for ille. Dessverre har jeg ikke nok melk denne gangen heller, så etter forskjellige typer teer for å øke produksjonen, pluss mange runder akupunktur tar vi det bare som det kommer. Det blir da folk av flaskebarn også, så vi delammer det vi får til og så fyller vi etter med flaskemat.

Ikke så verst å være lita selv om det er varmt. Lever livet i bare bleien under nyinnkjøpt pavilijong : )

Det får være nok for denne gangen. Viktigere ting har våknet i fanget mitt og vil ha litt oppmerksomhet!

Signatur

Livet ruller videre!

Og det gjør jeg også. Ingen fødsel i sikte altså...

Begynner å bli litt oppgitt over alle spørsmålene innimellom. Ja, jeg går her og vagger enda. Nei, det har ikke kommet noen baby. Og NEI det har ikke blitt noen fødsel inatt heller. Er det rart jeg blir rastløs??? For en gangs skyld er no news - no good news. Tror de ikke at når det endelig skjer, så er jeg så sinnsykt sjeleglad at jeg kommer til å fortelle hele verden at hun endelig har kommet?

Idag måtte jeg bare ut og gå en tur. Holder på å gå på veggen her hjemme. Denne uka har jeg nemlig stort sett ligget pal på sofaen med sterke og hyppige maserier. Noen ganger bare for en times tid, noen ganger godt over 4timer i strekk. Og hver gang kommer tankene - er det nå det skal skje kanskje?????? Men neida! Ikke et fnugg av forverring eller forbedring av smerte eller regelmessighet, og etter en stund så dabber det av igjen. Idag startet iallefall dagen uten disse, så da var det bare å få på seg joggeskoene og legge ut på "tur".

Gikk til jobben min, der blir de alltid glad for å se meg : ) Tok en runde på senteret og shoppet meg et par sandaler, og noen plagg til lillegutt og lillemor. Sommersalg er greit det, da får du mye for pengene. Så gikk jeg innom jobben igjen og sto der og pratet skit til mannen hentet meg etter jobb : ) Godt å se andre enn den nærmeste familien og husets fire vegger for å si det sånn!

Lillegutt er veldig mammafokusert for tiden. Han vil veldig gjerne snakke med, kose og klemme på meg. Det er koselig å være mamma da. Ikke ofte han kryper opp i fanget mitt ellers, det er helst pappa som gjelder. Men denne uka måtte jeg sette lokket på å lese nattahistorien til han til etter lillesøster har kommet ut. Jeg klarer rett og slett ikke å klatre opp i den høye senga hans eller finne en behagelig stilling der for å lese. Det er bare skikkelig ubehagelig og vondt. Det kan nok være litt av grunnen til mammakosingen ellers på dagen.

Er vi ikke fine?

Ingen trang til duckface iallefall!

Signatur

Gaaaaah!

Dere vet den følelsen av forventning om at noe skal skje? Gleden? Opphisselsen? Kriblingen i magen? Den er borte... I magen er det bare en stk stor baby som ikke tenker å følge mammaens "plan"! Dere skjønner det at jeg hadde ingen planer om at lillemor skulle være der helt til termin. Storebroren kom jo ti dager før, og så mye tull som hun her har drevet med mente jeg at det bare var rett og rimelig at hun også stakk hodet ut da. Tenk så morsomt å kunne overraske farmoren med et nytt barnebarn på bursdagen hennes! Men nei, det var igår det...

Lillemor har egne planer hun, og i den planen er det skrevet inn å ligge i mammas mage enda en stund. Greit, jeg gir meg. Hun skal få ligge der til hun bestemmer seg for å ut selv. Jeg gidder ikke gå og vente mer. Jeg gleder meg til hun kommer, men nå skal jeg roe ned forventningene om når det skjer. Det kan faktisk se ut som vi faktisk får et julibarn, selv om jeg har vært bombesikker på at det skal skje i juni. Men det er greit. Greit, greit, greit. Jeg gir meg!

Siden sist da så har det ikke skjedd så masse, men jeg har fått unnagjort alt det siste som trengtes pluss litt til. Vi har fyllt opp fryseren enda litt mer:

Vi har sydd ferdig babyredet til lillemor:

Lillegutt har lånt telefonen min igjen:

Og sist, men ikke minst, så har jeg blitt sånn derre snapchatter! Gøy :0)

Nå skal jeg rulle meg over i min andre liggestilling og se om jeg får tatt meg en dupp før jeg starter dagen. Viktig med hvile vet dere! Fødselen kan jo starte når som helst ifølge det som skrives. Nåja, det skal vi nå se på da sier lillemor i magen...

Signatur

Regnfull lørdag

Regnfulle dager byr på inneaktiviteter. I allefall nå når energien og formen går som en yoyo opp og ned hos mor i huset. Jeg går så fort tom nå at det er nesten nifst. Tydelig at kroppen samler opp og klargjør seg til heftigere aktiviteter. La oss bare håpe at det ikke er så lenge til... Det er ikke det at jeg er lei av å være gravid, jeg syns ikke at lillemor er spesielt plagsom. Men jeg er lei av å være sliten og energitom! Jeg sover stort sett godt om natta, men det er tydeligvis ikke nok, for det må et par dupper til iløpet av dagen også. Og likevel klarer jeg ikke å finne nok energi til det jeg skulle fått gjort...

Men idag måtte vi bare finne på noe, og hva er vel bedre da enn å fylle på litt i fryseren? Idag slo jeg til og kjøpte inn til pizzasnurrer. En tomatsausrest fra gårsdagens pariserpizza, et par Nå familiepizzaer, en "eske" smårettsskinke og ost og snurrene i ovnen. Mmmmm!

Trodde jo dette skulle være en storslager hos Fredrik, men han er jo så skeptisk til alle skjulte farlige grønnsaker, at det var bare såvidt han ville plukke på den først! Utakknemlige lille dritt! Siden snurren ble laget spesielt med tanke på at den skulle være fin for han, og ikke inneholder annet enn barnevennlige smaker og ingredienser, fikk han beskjed om at snurren skal spises opp før det blir noe som helst annet godt å smake på. Regner med at når bare den første skepsisen forsvinner, så forsvinner pizzasnurren også.

Slemme foreldre...

Ellers så er det andre inneaktiviteter igang her også, og Lego er alltid en slager. Endelig gidder gutten å aktivisere seg selv litt. Brannstasjonen han fikk i bursdagsgave er en stor suksess : )

Nå er det på tide med en liten hvil for meg. Tror jeg tar den oppe i badekaret. Min beste venn i verden nå for tiden! Ha en fortsatt fin helg da!

Signatur

På med krum hals!

Idag ble jeg nesten litt sur over å våkne frisk og uthvilt på tidligmorgenen. Ting var nemlig litt lovende mht fødsel når jeg la meg igår. Men det var nok bare fruktsalaten jeg hadde til kveldsmat som skapte litt ekstra liv og røre i magen... Problemet mitt er jo at selv om jeg har født før er jeg like uerfaren som en førstegangsfødende når det kommer til den "normale" oppstarten av en fødsel. Med Fredrik startet alt med at vannet gikk, og etter et par timer uten rier startet vi for full frisk med sånne som skikkelig kjennes. Ikke noe gradvis økning i smerte eller hyppighet, rett på like godt. Men, jeg regner med jeg kjenner det når det virkelig starter denne gangen også.

Har i aller høyeste grad gått inn i ventemodus nå. Det er ikke så mye som skal til før jeg går fullstendig tom for energi, så tenker det kan være greit å holde seg litt iro fremover. Så blir jeg kanskje ferdig med strikkeprosjektet mitt snart også. Holder på å strikke omslagsjakke til lillemor, og har bare armene igjen. Men det har jeg da også hatt en god stund nå. Burde jo gå fort og greit, er jo ikke store stykket igjen, men så var det å gidde også da. Jeg er forferdelig god på småprosjekter som kan fullføres på et par dager. Ting som tar lengre tid er det verre med. Men jeg klarte tilslutt å få strikket ferdig bomullsteppet jeg startet med rundt juletider da, så nå ligger det i bilstolen og venter på å bli brukt.

Det er fra en gratisoppskrift hos Pickles, og er strikket i vevstrikk. Veldig enkelt, men ser fancy ut. Og utrolig mykt og godt, så jeg gleder meg til å ta det ibruk.

På onsdag var vi forresten på kanskje (krysser fingrene så sinnsykt) siste sjekk hos legen. Der var alt bare fryd og gammen. Blodtrykk, urin, vekt og hjertelyd var perfekt, og legen ble så glad på våre vegne at ting endelig hadde snudd seg. Bokstavlig talt : ) Hun innrømmet at hun faktisk hadde vært bekymret for meg. Sånt er rørende for en hormonbombe å få høre. Hun måtte måle magen min tre ganger før hun trodde på det hun så da, for der hadde det skjedd store ting. Fra å ligge skyhøyt på skjemaet ligger jeg nå pent nede ved linja igjen. Herlig!

Det var visstnok et av de særere skjemaene hun hadde sett, men helt normalt siden lillemor både har snudd seg riktig og falt litt ned i bekkenet siden siste måling. Det er deilig å være normal igjen da!

Fikk pakket ned litt av det siste til sykehusbagen igår mens jeg gikk rundt og lurte da. Så da oppdaget jeg at det var jo faktisk flere ting jeg mangler. Så da får vi se om vi får skaffet det idag. En annen ting jeg har fått skaffet idag er at jeg har bestilt masse te fra iherb.com. Siden ammingen ikke gikk helt etter planen sist, møter jeg litt bedre forberedt denne gangen. Alfalfate finnes ikke å oppdrive i helsekostbutikkene her i byen i allefall, så da satser vi på posten. Akupunkturdama mi har også sagt at hun har råd for dette, så med full tiltro til litt ekstra innsats fra meg og det alternative går vi på igjen. Man kan jo ikke miste håpet før man har prøvd, selv om jeg har realistiske tanker omkring det. Det er ingen selvfølge å klare å produsere melk, uansett hva alle sier. Jeg har nemlig vært der, og vet hvordan det nederlaget kjennes. Denne gangen tar jeg det ikke forgitt at det skal gå bra, men jeg har ikke tenkt å gi opp heller.

Krum hals, urter og akupunktur - det må jo bare bli bra : )

Signatur

Still got it!

Var og koste baby igjen igår! Prøver å lokke og lure vesla mi ut med å "vise" henne hvor fin verden utenfor er : ) Hvor mye kos og oppmerksomhet hun kommer til å få når hun bestemmer seg for at magehuset ikke er stort nok mer!

Det er bra jeg snart skal få min egen lille baby igjen, for ellers hadde sjansen for kidnapping vært tilstede. Jeg blir jo rett og slett babysyk av å være med en sånn liten en! Sære greier... Men jeg har funnet ut at jeg ikke helt har glemt gamle kunster enda. Jeg føler meg fremdeles sikker og trygg når jeg håndterer et spebarn, og det er jo greit å vite. Igår fikk jeg tasse rundt og kose som jeg ville, og mammaen hans fikk både fikset seg litt, gått på do helt alene laget seg kaffe og alt dette du tar forgitt før du får en ny prioritet i huset. Godt for meg, og godt for henne! Han var så snill og god at dere vil ikke tro det : )



Idag venter legetime igjen, og idag gleder jeg meg nesten! Ikke til den der veiingen, selv om jeg ikke har så mye å frykte der heller, men til endelig kunne svare "det går BRA, jeg har det FINT" på legen min sine spørsmål! For jeg har det fint nå, plagene et der men de kjennes så små så små i forhold til det som har vært! Dette er normale fysiske plager, noe de fleste gravide har. Fra å være så sinnsykt klar for å få ut ungen, venter jeg nå relativt rolig og tålmodig. Jeg gleder meg forferdelig til å møte henne, men det er ikke noen "vonde" tanker og bekymringer til grunn for at jeg vil bli ferdig mer.

Etterpå venter enda mer kos. Jeg har nemlig overtalt mannen til å ta resten av dagen i avspassering slik at vi kan kose oss med en lunsj sammen. Det gleder jeg meg veldig til!

Tenk nå er det ikke lenge til jeg kan sitte sånn igjen! Eller, om alt går som jeg håper med ammingen så er det jo en stund da. Men det er iallefall ikke så lenge til jeg kan spise spekeskinke og brie igjen! Woohoo! Og biff! Med blåskimmelost! Men enda en stund nøyer jeg meg med det jeg har litt dilla på nå: melon, moreller og snacktomat, og litt av min eneste skikkelig store synd - coca cola : )

Signatur

En liten forhåndsvisning

Idag har hele familien vært på babybesøk. Ingenting så deilig som å snuse inn lukten av et nytt menneske. De lukter så søtt og deilig, og alle beskyttelsesinnstinkter slår rett inn. Du har bare lyst til å sitte med denne deilige, varme og myke klumpen for alltid! Tenk at det ikke er så mange dagene til jeg har en sånn en nesten for meg selv igjen! Men, det ser ut som jeg går konkurranse i kosingen da. Både lillegutt og mannen syns det er fint å sitte med en liten nyfødt i armene de også...

Se så stolt en gutt! Satt så rolig og fint at du skulle ikke tro han hadde gjort annet.

Mannen gleder seg stort til å kunne sove med en sånn liten i fanget igjen. Ingenting som gjør han så døsen som en varm bylt på brystet : )

Nå begynner jeg virkelig å glede meg igjen kjenner jeg. Til bare å sitte stille med et ferskt lite menneske og bli kjent med henne. Til å oppdage personligheten hennes. Til å kjenne hennes helt egne lukt!

@maristrek på instagram

Signatur

Livet før og livet etter

Trodde dere jeg skulle si fødsel nå? Neeida, vi sitter her og venter tålmodig alle sammen. Ja for jeg er faktisk tålmodig enda, og lillemors endelige krumspring har nok mesteparten av skylden for det. Etter hun snudde seg med hodet ned/rumpa opp har livet faktisk blitt levelig igjen. Ja, det er fortsatt en betydelig mengde baby inni der, og hun gjør seg meget bemerket innimellom. Men! Jeg får pustet igjen, og jeg får ikke disse enorme smertene i sidene lengre. Jeg er ikke fullstendig sprengt, konstant kvalm eller forferdelig bekymret lengre. Livet som høygravid er faktisk levbart.

De første to dagene etter undersøkelsen gikk jeg inn i fullstendig koma. Det var så mye stress og bekymring som var dynget opp inni meg, at jeg sov nesten hele dagene. Jeg klarte bare ikke holde øynene åpne. Vi snakker 3-4 dupper hver dag uten at det hjalp hverken på formen eller humøret. Men på dag 3 våknet jeg og følte meg egentlig helt grei igjen. Jeg hadde til og med lyst til å ta en liten gåtur!

Og idag tok jeg meg til og med en liten tur på trening. Bare en liten time i bassenget etterfulgt av noen minutter i boblebadet, men dog en god svømmetur og litt strekkøvelser. Benyttet også muligheten til å få fryst abonnementet mitt til over sommeren, slik at jeg slipper å betale de ukene det er anbefalt treningsfri.

Så nå nyter jeg sommeren og at jeg endelig er i permisjon. Godt å være ferdig med sykemeldinger for en stund. Om jeg slipper å være sykemeldt over kortere eller lengre tid mer i mitt liv, så er jeg fornøyd med det. En tredagers i ny og ne kan vel ikke unngås, men sykemelding det kan jeg godt greie meg uten.

Så får vi se da, hvor lenge denne nyoppdagede tålmodigheten varer. Sikkert til jeg ikke får sove om natta, eller må tisse hvert femte minutt. Det som er helt sikkert er at hun kommer når hun er klar, og før det er det lite vi kan gjøre fra eller til. Det er selvfølgelig lov å krysse fingrene for at hun er av den utålmodige typen og går lei litt før termin sånn som broren. Men hvem vet, hun har jo vist seg å være noe for seg selv allerede, så kanskje kommer hun ikke før på overtid. Time Will Show! Ha en fortreffelig helg!

Er det forresten noen flere som leser bloggen min som er på instagram? Legg meg til davel! @maristrek

Signatur

Prisen for mest tullete unge gååår til...

Min egen lille tullemor! Begrunnelsen - Et prakteksemplar av rang når det gjelder å vise hvordan ting IKKE skal gjøres. Hvordan man skal få de vordende foreldrene til å bli skikkelig skikkelig bekymret gang på gang. Hvordan timesvis kan tilbringes på venterom og undersøkelsesbenker for å få svar på hundrevis av spørsmål. For deretter å snu situasjonen på hodet igjen bare med en annen innfallsvinkel.

Jeg kan ikke gå sagt hvor glad jeg er for at jeg ikke er førstegangsfødende. Eller hvor godt det er at vi ikke har lange biten å kjøre til et av landets ledende sykehus på fosterdiagnostikk. At vi bor i et land hvor helsesystemet fungerer og du får hjelp om det skulle være noe som avviker fra normalen. Takk gode gud for alt det der.

MEN når det er sagt - var det virkelig nødvendig å være så forbasket vanskelig da frøken??? Var det nødvendig å skape så mye bekymring og nattevåk allerede før du kommer ut? Kunne du ikke bare latt det skure og gå som de fleste andre babyer i magen, nå når det viser seg at alt er i orden uansett? De siste syv ukene føler jeg at jeg har gått rundt i en evig døs av bekymringer for hvordan dette skal gå. Hvorfor vokste magen plutselig så mye? Kommer fødselen til å starte for tidlig! Hvilket leie ligger hun i nå? Hva feiler egentlig dette stabeistet av en unge? Hvorfor, hvordan, hva, når osv osv...

Likevel er alt dette vann under broen nå. Lillemor har snudd godsia til og endelig lagt seg med hodet nedover. Det er en liten sjanse for at hun kan snu seg igjen, så vi må si ifra på føden slik at de kan ta en ultralyd når den tid kommer. Men sånn akkurat nå er jeg en helt vanlig gravid dame, som venter på fødselen på akkurat samme måte som alle andre. Ingen trussel om ambulanse eller keisersnitt henger over oss, vi må gjøre akkurat som alle andre. Vente til riene kommer tett og deretter dra til sykehuset. Ingen flere forhåndsregler eller skjøre planer, vi må ta alt akkurat like mye på sparket som alle andre. Endelig!


Hvorfor og hva som gjorde at hun greide å snu seg? Heller ikke når hun faktisk snudde seg? Dette vites ikke! Det kan være hormoner som plutselig slo inn, de tette og kraftige kynnerne jeg har som endelig ledet henne på rett vei. Det kan også komme av all den alternative behandlingen jeg har drevet med. Eller en salig blanding av alt sammen. Vi får aldri vite : ) Egentlig betyr det forferdelig lite også hva som gjorde utslaget, så lenge utslaget er gjort!

Snek til meg et lite bilde av behandlingen for å snu henne igår : ) La ut bildet på Facebook og fikk nesten mer oppmerksomhet for at jeg har klart å legge neglelakk på tærne! Det er utrolig hvor mye en greier dersom beinstillingen er bred nok : )

Og sånn så magen ut på samme tidspunkt! "Mamma! Du ser ut som et piggsvin!"

Dette er da for modningen frem mot fødsel, og det skal sies at de nålene der kjennes godt! Ikke ville de ut med en gang heller, måtte ligge lenge før de slapp. Satser på at det betyr at de var særdeles virksomme! Tilsammen hadde jeg 12! nåler i kroppen igår, og en sitter igjen enda. Jeg har en stift i øret for å hjelpe mot at bekkenet mitt skal kjennes ut som det revner helt. Du kan trygt si at jeg legger min tro og tillit til den alternative kinesiske medisin, og jeg er stolt av det! Eller, alle monner drar og det kan vel ikke skade : )

Jeg kom hjem fra legen og feiret med en to-timers dupp og et stykke sjokoladekake. Deilig!

Signatur

Litt å gå på...

Det er godt å ha det noen ganger skal jeg si deg!

Det er mye rart man kan oppleve her i verden. For øyeblikket opplever jeg at en fullbåren baby prøver å borre seg ut gjennom navle og sideflesk. Heldigvis har jeg litt å gå på når det kommer til hud, så elastikken er ikke helt borte enda. Den er ikke helt som den gamle tightsen jeg fant i skapet. Den som var så morken i strikken at den passet over monstermagen min : )

Det klør og er særdeles ubehagelig til tider å ha en baby av såpass størrelse romstrerende inni der. Hun skyver og dytter godt fra seg for å si det sånn. Egentlig skal hun jo ligge godt klemt inn med hodet godt nede og bena helt oppe hun nå, men "lille"mor har egen agenda og planer. Hun skal iallefall ikke tvinges inn i noe hun selv ikke har bestemt. At dette er det normale og mest vanlige utgangspunkt for en baby tre uker før termin har hun liten tro på. Hun krever bedre undersøkelser enn noen tusen år med forsøk.

Jeg ser at bildet ikke yter størrelsen på magen rettferdighet, men det dere derimot KAN se er den totalt utslåtte sittestillingen. Rett ut ved enhver anledning! Og legg også merke til hvor fin og nuppete toppen min er. Det begynner å spisse seg til i klesskapet nå. Jeg orker ikke å gå med flere lag topper, og da er det ikke mange igjen som dekker baljen godt nok til at jeg vil gå med de.

Husker dere forresten at bestevenninna mi også gikk og ventet på sin baby? Han kom forrige lørdag, 6 dager over. Helt nydelig selvfølgelig! Er det rart jeg lengter selv?

Nå er det ikke "lov" her i byen å besøke på sykehuset om du ikke er nærmeste familie. Til tross for enerom til hver og en får besteforeldre et besøk hver, og kun egne barn tilgang. Men jeg sneik meg inn likevel jeg. Kunne jo like gjerne tro at jeg var der for min egen fødsel så ingen ga meg mer enn et halvt blikk : )

Idag skal jeg på enda en time i alternativ behandling før det rett og slett er D-dag i morgen. Da kommer den endelige avgjørelsen om hva som kan og skal gjøres med baby på villspor-situasjonen vår. Det skal bli godt å få en "ende" på dette, for jeg innrømmer at jeg tenker veldig mye på hva, om, hvis, hvordan osv. Usikkerheten er det aller verste. Bare jeg får en plan nå, så kan jeg takle det meste!

For å si det sånn så begynner du å bli rimelig klar for fødsel når melka i kjøleskapet har samme dato som terminen din!

Heldigvis har jeg litt å gå på enda når vi kommer til tålmodighet også...

Signatur

Statistikk - BLÆH

90% av svangerskapet unnagjort og statistisk sett skal nå jenta i magen ligge klar til action. Hodet skal i følge statistikken ligge nede i bekkenet, men siden jeg ikke er førstegangsfødende så trenger det ikke å feste seg. Statistikk schmatistikk! Jeg bærer på en unge utenfor statistikken... Tverrbjørg skal hun hete, men hvordan hun skal bli født er en helt annen sak.

I magen min ligger ei jente på tvers. Så på tvers at legen begynte å le litt da hun så magen min. Ryggen hennes ligger i ribbensbuen min med hodet og rompa på hver sin side, og føttene dinglende nedover. Magen min er fullstendig sprengt øverst og nesten tom nederst.

Så hva er omgivelsenes reaksjon på denne monstermagen da? For enorm er den! Den ser ikke ut som en normal høygravidmage i det heletatt. Målene ligger godt over en cm over normallinja. På papiret altså! I virkeligheten ligger jeg nesten 10cm over normalen. Egentlig burde vi ikke måle livmoren i det heletatt, for det ser så mye mer bekymringsverdig ut enn det egentlig er. Grunnen er jo at magen ikke blir normalt "brukt" om jeg kan forklare det sånn...

Men folkets reaksjon ja. Det starter ofte med et spørsmål "Hvor lenge er det igjen da" og svaret mitt er "En måned..." Reaksjonene uteblir sjelden - "OI" pleier for eksempel å være en del av den første setningen. Så må jeg forklare at hun ligger på tvers osv osv. Tidligere var oppfølgingsspørsmålet da "Er du sikker?" På at hun lå på tvers altså... Egentlig vanskelig å ikke være sikker nå, tidligere kunne jeg ikke si helt sikkert hvordan hun lå og ble lurt nesten hver gang - nå er det ingen tvil. Selv et utrent øye kan se konturene av baby gjennom genseren min! Deretter kommer de beroligende forsikringene om at hun HELT sikkert snur seg av seg selv. Da smiler jeg bare og sier at det håper jeg også, hvis ikke er det sjekk og vending neste uke. Og her deler tilhørerskaren seg i to - de som vet noe om vending og de som ikke vet noe. La oss ta de uvitende først. Her må det forklares hva en vending er. Bla bla bla, tar tak i rumpa og hodet, bla bla bla, prøver å manipulere baby rundt, bla bla bla fare for keisersnitt, morkaken løsner, fødsel osv osv. Jeg ser hvordan de blir hvite og uvelle der de står og hører på. De kan nesten føle smerten selv. Men det er greit syns jeg - for den smerten føler jeg nesten selv også når jeg tenker på det. Verre syns jeg da det er med de som vet noe om vending. Som enten har vært gjennom det selv eller de som kjenner noen. Særlig de "som kjenner noen"! Her kommer nemlig historiene frem, de som får meg til å gråte etterpå når jeg tenker på de. Ofte så starter de nesten helt likt også med "jeg vil ikke skremme deg, men......" Her kommer nemlig de verste detaljene. Smertene, mislykkede forsøk og til og med død. Som om jeg ikke var redd nok fra før... Jeg vet jeg kan tåle mye, men å miste lillejenta mi nå det kan jeg ikke klare.

Jeg vet det siste er worst case scenario, men det er faktisk en mulighet. Og selv om jeg har full tiltro til kompetansen på sykehuset mitt er jeg likevel redd for hva som kan skje.

Så da kommer vi til siste del av disse samtalene før jeg begynner å kjenne at gråten presser såpass mye på at jeg fortvilt forsøker å bytte samtaleemne. Hvordan tror jeg det vil gå da??? Sannheten er at jeg aner ikke, men magefølelsen er ikke så god. Jeg tror ikke hun klarer å snu seg nedover selv, jeg kjenner nemlig at hun prøver jevnlig men at hun glipper tilbake "på plass". Vendingen på sykehuset har jeg blandede følelser for, det er nemlig bare 50% sjanse for at de klarer det, og resultatene er best ved normalt store babyer og hvor magen ikke er for stram. Lillemor er litt større ifølge ultralyden sist, og jeg er sykemeldt delvis pga sterke kynnere... Nå vil jeg kunne få en muskelberoligende sprøyte, men heller ikke denne er uten fare eller bivirkninger. Men jeg kommer til å takke ja til den likevel, for ellers tror jeg rett og slett smertene vil bli for store og magen for hard til at noe kan gjøres. Pest eller kolera...

Og hva tror jeg kommer til å skje? Jeg har mine tvil på at dette går, og om det går tror jeg vi må belage oss på fødsel etter en kort stund. Hvis det ikke går blir det keisersnitt, noe jeg heller ikke ønsker så sterkt. Fort ferdig, men etterpå ikke like bra. Jeg kjenner også at det lille gryende håpet om å få til ammingen denne gangen svinner henn dersom jeg ikke føder normalt. Jeg får heller ikke sjansen til å føde i vann, noe jeg ønsker meg veldig denne gangen. Og nesten verst, min kjære får heller ikke denne gangen klippe navlestrengen, noe han har gledet seg veldig til. Et keisersnitt bryter også ned de skjørt lagte planene om hjelp med Fredrik rundt fødselen også, for da blir jeg liggende en stund på sykehuset. Sånn er det i ikke ha familie i nærheten... Det er mange bekymringer altså, både viktige og uviktige.

Alt ordner seg tilslutt, jeg vet det. Det kommer til å gå bra på et eller annet vis, og kanskje vil jeg bli overrasket positivt på en eller flere måter også? Jeg gleder meg veldig til å få se lillemor iallefall, om hun kommer ut her eller der. Vi skal nok klare oss uansett vi. Sålenge hun er frisk og fin, skal jeg overleve det meste. Mannen får finne seg en snor å klippe over og vi vet det blir folk av flaskebarn også. Det var bare godt å få utløp for litt stressende tanker : )

Så om du har fulgt med helt hit - du er utholdende! Og tusen takk skal du ha!

Signatur

I det alternative hjørnet!

I skrivende stund går min beste venninne og venter 4 dager på overtid etter termin. Jeg derimot har 5 uker igjen, men INGEN planer om å gå så lenge! Jeg vet det ikke er opp til meg, og at jeg kanskje lar det gå troll i ord nå, men likevel...

Storebror kom 10 dager før termin - stor og fin. Over 4kg var han og Gud hjelpes meg hadde han skulle vokst i kanskje opptil 15-20 dager til. Det hadde jo ikke vært uvanlig om jeg skulle fått på overtid det! Heldigvis hadde han vett, omsorg og utålmodighet nok til å komme litt før.

Men så var det hva frøken Fryd i magen har tenkt da. Det er jo ikke sikkert hun er like interessert i å være samarbeidsvillig! Vi damer er jo ikke akkurat kjent for det bestandig. Og har hun jo litt av morens stahet lover det ikke akkurat godt... Det kan uansett tyde på at hun liker å gå litt sine egne veier. Hun har slettes ikke tenkt å legge seg med hodet nedover iallefall. Hun trives godt med å ligge på tvers i magen min. Så her kommer den første delen av det alternative inn - hvordan vender man en baby i magen? Jo det skal jeg si deg! For jeg nevnte faktisk at hun ikke hadde lagt seg riktig, da jeg var hos akupunktør på mandag.

Og her kommer en kort digresjon om alternativbehandling nr 2. Jeg har begynt med modningsakupunktur en gang i uka, for ikke å måtte gå på overtid pluss for å få en like enkel fødsel som med storebror. Gikk forøvrig til modningsakupunktur med han også : ) Jeg tenker som så, at når baby er ferdig så skal også jeg være klar! Digresjon slutt.

Hvordan vende en baby ja. Akupuntøren min hadde nemlig råd, og her prøver vi det meste skal jeg fortelle deg. For ytre vending har jeg ikke spesielt lyst til å igjennom. Så nå spiser jeg 3x3 hømopatpiller om dagen, og så sitter min kjære mann med glødende røkelsessticks nesten borti lilletærne mine i 10 minutter hver kveld. Jeppsi peppsi! Tror dere han blir ledd av på jobb eller??? Heldigvis kan han forsvare seg med at det er kona som er tullete i hodet, og at han bare vil bevare husfreden!

Sånn sitter vi. Ganske koselig fordi vi tør ikke sitte i stua pga røykvarsleren! Og da har vi heller ingen annen underholdning enn hverandre : ) Det er vanskelig å sitte stille med føttene når du holder på å le deg ihjel!

Sånn ellers så har jeg det helt fint for tida. Det er varmt og godt ute, og formen er grei. Sitter under den nyinnkjøpte parasollen på verandaen og koser med med faktor 30 på leggene. De glemte jeg nemlig å smøre igår, så de er rimelig solbrente!

Flott rosa skille...

Magen er stor og tung, og jeg føler meg som ei ku, selv om jeg ikke har gått opp mer enn en 8kg til nå.

Ikke mye lita og nett lengre hvertfall. Selv om jeg nok aldri heller har blitt klassifisert som det : )

Nå skal jeg fortsette avslapningen i skyggen. Tenker jeg skal ta fem litt vannmelon og kose meg!

Ha en fin langhelg da!

Signatur

Kosedag!

Jeg og Fredrikken har alenedag idag. Selv om jeg er 100% sykemeldt så er han jo i barnehagen i ukedagene, så sånne fridager er det ikke mange av. Han har det så fint i barnehagen at det føles feil å holde han hjemme sånn uten videre, selv om det er godt å slappe av litt sammen også. Men idag skulle vi en tur til legen for å sjekke ører og nese, så da tok vi en fridag i samme slengen.

Det gikk fint til legen, men vi må inn til allergilegen på tirsdag for å få sjekket mer. Vi syns nemlig at Fredrik blir veldig utilpass og rett og slett grinete når været blir finere, men at han er ganske grei på regnværsdager. Øynene hans klør også litt og nesa er tett, så ved å se på meg selv syns jeg det er klare tegn på allergi. Han har fått påvist allergi mot gress tidligere også, så det er nok det som har slått inn igjen.

Ellers var alt som det skulle i både ører og nese. Ingen falske mandler og en veldig fin trommehinne : ) Godt å vite at alle rundene med ørebetennelse da han var mindre ikke har gjort noen skade.

Etter legetimen dro mannen tilbake på jobb og jeg og lillegutt tok oss en bytur. Sko til 17.mai og cafetur sto på planen. Og kanskje det viktigste til slutt - ta bussen hjem!

Og du kan tro vi har kost oss! Først var vi på Din Sko og kjøpte nye tøffe sko! Lillegutt er helt hekta på Angry Birds for tida, så gleden var stor da vi fant noen kule "converse" som passet i fargen med resten av antrekket. Jeg er ikke så fan av rene pensko egentlig, han er ikke en gutt som pyntes lett gutten min. Han elsker fart og bevegelse så da syns jeg det er tøffere med sko som viser det litt mer. Tøysko er toppers!

Så bars det til starbucks for ein liten rastepause. Lillegutt ville ha is, men mamman ville ha kaffe og muffins, så da ble det jordbærshake med krem til storgutten. Han drakk og drakk, men klarte ikke å fullføre glasset : ) Ikke hverdagskost her i huset akkurat!

Tilslutt vagget jeg mens han hoppet ved siden av til bussen, og jammen gikk vi ikke direkte på. Like greit siden det både regnet og er fullt av tiggere rundt hovedholdeplassen. Og etter en busstur full av spørsmål og kommentarer, var vi endelig hjemme igjen! Nå koser vi oss sammen i sofaen, mens vi slapper av med litt TV og kjeks : ) Her har jeg tenkt å bli store deler av resten av dagen og bare slappe av. Det er hardt å være småbarnsmor nemlig : D

Signatur

17.mai! Hipp hurra!

Leste en artikkel idag om at en skole i Rogalang forbyr tuter, fløyter og knallpistoler i 17.mai-toget. Why???

17.mai er barnas dag. Det skal være lek, moro og så mye is og pølser en liten mage kan romme. Jeg husker min barndoms 17.mai-tog. I vind og regn trampet vi avgårde med flagg og fløyter, ingen syntes det var noe rart.

Skolens argument for å forby ting som gir lyd i toget er at en skal høre barnas sang. Ingen kan vel tvinge eller forvente at barna skal synge non stop hele toget eller? Kan de ikke gjøre avtaler om at de ikke tuter eller blåser mens det arrangeres sang da? Og de andre skolene i toget hadde jo ikke noe slikt forbud. Da går jo vinninga opp i spinninga likevel!

Jeg syns fløyter og tuter hører med jeg, og dagen hører jo barna til! Det er da vel ikke de som står og ser på toget som er viktigst heller. Knallpistoler derimot har jeg ingen som helst argumenter for at ikke kan forbys, det ER jo bare bråk : )

MEN! Det tok ikke lange kikken nedover kommentarinnleggene før det begynte å komme inn hentydninger til andre religioner. At tuter får de ikke ha, men burka får de liv til å bære i toget. At det sikkert er kommet et forbud mot fløyter fordi det plager noen nasjonaliteter. Osv osv. Smålig syns jeg, og skjønner ikke hvorfor dette alltid skal trekkes frem. Integrering og inkludering er tydeligvis en enveiskjørt linje for noen, og ikke begge siders ansvar...

Jeg syns at alt og alle skal være velkomment på 17.mai jeg. Vi har mange måter å definere tilhørighet og kjærlighet på. Og om det er å feire barnas dag i andre nasjonaldrakter eller religiøse hodeplagg so be it. Alene roper jo HURRA for Norge likevel. Og har du lyst til å tute i tuta eller blåse i fløyta i toget, så gjør det også! Garanterer at det er foreldrene som blir mest tullete i hodet innen dagen er over uansett.

Og med dette sier jeg takk for meg idag : )

Signatur

Språkproblemer?

Det tar aldri slutt dette svangerskapet! Jeg mener, ikke at jeg vil at det skal ta slutt akkurat nå. Til det vet jeg for mye om senproblemer for fortidligfødte barn. Men COME ON, jeg trenger ikke flere problemer nå!

Åja, før vi går videre, det blir småsutring i dette innlegget også. Nå er du iallefall advart!

Jeg har nemlig vært til legen igjen idag. Det hoper seg opp med ting jeg skal bruke mot datteren min når hun blir tenåring! Alle kan få litt kvalme og dårlig matlyst, bekkenplager er også rimelig vanlig, kynnere er også noe alle har i større eller mindre grad. Heldige meg har fått alt dette denne gangen... I rikelig monn!

Vi glemmer kvalmen og bekkenplagene, selv om de var og er forferdelig plagsomme. La oss snakke om kynnere! De sykemeldte meg da jeg gikk gravid med lillegutt, men ble bedre av å være mer iro. Denne gangen har de bare tatt seg opp. Jeg kan ikke reise meg fra en sofa eller gå mer enn et par skritt uten å kjenne et stramt bånd rundt magen. Det er umulig å bøye seg eller gå opp en trapp uten å miste pusten - lenge. Og siden legen ikke klarer å finne ut noe om hva som skjer i magen min siden den holder seg hard nesten hele tiden, må det spesialister til pers. Idag har jeg vært til en sånn en.

Så kommer vi til språkproblemene her. Jeg innrømmer at jeg faktisk har ganske store problemer med å forstå noen lands aksenter når de snakker norsk. De kan snakke nesten helt perfekt norsk også, det hjelper ikke, jeg sliter med å følge med uansett. Så det forklarer vel hvorfor jeg har dansk fastlege og lillegutt har tysk øre/nese/hals-lege og russisk allergilege. Eller? Jeg forstår fastlegen min, stort sett... Det hender hun rynker brynene og spør om igjen fordi jeg har svart litt utpå viddene, men som regel klarer jeg å få riktig ord inn og ut av hodet. Mens den tyske ørenesehals-legen vår derimot, jeg har ikke sjans! Mannen må være med hver gang som den som får med seg informasjonen og svarer på spørsmål. Jeg passer på lillegutt jeg...

Og idag fikk jeg virkelig jackpot på språkene. Først var jeg inne til en finsk jordmor, det gikk rimelig greit. Mannen slet faktisk mer enn meg og han har jobbet sammen med finner i mange år. Men så skulle jeg inn til legen da. Ikke nok med at jeg skulle ha en undersøkelse jeg grudde meg forferdelig til. Han, ja det var en mannlig gynekolog noe som også i utgangspunktet skremmer meg litt, var tysk. Men han var veldig flink og jeg roet meg fort ned. Sikkert fordi jeg bare forsto 3/4 av hva han sa når han forklarte hva i skulle. Men det gikk fint, og vi fikk de svarene vi håpet på.

Det eneste skåret i gleden er at lillemor ikke vil ta til vettet og legge seg til ro riktig vei. Forrige uke lå hun med hodet ned, og alle hjerter gledet seg. Idag lå hun på tvers igjen. Jeg klarer ikke kjenne hvordan hun ligger selv, og var faktisk overbevist om at hun hadde lagt seg riktig nå. Men nå blir alle forhåndsregler tatt, ny sjekk og evt vending om fire uker. Og hvis vannet går før det er det bare å legge seg rett ned og ringe ambulansen. Ser for meg at det skjer på butikken eller ute i skogen eller noe...

Så sånn er altså ståa idag! Nå skal jeg lage litt middag før jeg henter lillegutt i barnehagen. Er glad for at jeg faktisk får lov til å være oppe på beina og vandre rundt, ikke verst bare det!

Signatur

Her sitter jeg

Overmot og dårlig dømmekraft, jeg er skyldig i begge deler akkurat nå. For idag var formen fin nok til litt bevegelse fant jeg ut, og tok på meg joggeskoene og la ivei. Skulle ikke så langt, bare til noen butikker i mer enn overkommelig gåavstand! Ville bare få unnagjort noen innkjøp som hadde ligget på vent ei stund.

Men så hadde det seg sånn at det var litt tilbud her og der, og posene ble plutselig tunge. Og det var da idiotien slo inn... Jeg kunne vel fint klare å gå hjem likevel? Vi snakker max 10 minutters gange i rolig tempo! Men nei, her sitter jeg og venter på at de verste kynnerne skal gi seg slik at jeg kan komme meg et stykke lengre...

Fra en røykebenk, blant sneiper og flate ølbokser, ved siden av varemottaket til Elkjøp.

Yei!

Signatur

Trulta

Idag har vi vært å sett på lillemor igjen! Var kjempespente begge to på å få se hvordan det sto til og se at alt var bra.

Og det sto bra til virket det som. Hun hadde lagt seg pent til med hodet ned for anledningen, men jordmoren kunne se at hun hadde nok plass til å snu på seg enda. Må kjenne godt etter hvordan hun sparker fremover altså, for hvis legen min ikke klarer å kjenne leiet så vil ikke jeg rissikere at hun ligger i noe annet enn hodeleie ved fødselen.

Lillemor tar etter storebror i størrelse virker det som, og lå ca 15% over normalen i størrelse. Utbetydelig visstnok, men her ligger nok det meste av grunnen til den plutselige veksten. Hun har rett og slett vokst : ) For det var iallefall ingen andre ting som så utenfor normalen ut, og det er jo veldig bra.

Så da får jeg vel bare slå fra meg tanken om å følge moten med små babyer da! Skitt... Jeg som hadde satset stort på det denne gangen!

Selvfølgelig lå hun med hodet og hele ansiktet nedi bekkenet mitt, så vi fikk ikke noe profilbilde av henne. Men! Vi fikk dobbelsjekket at det ikke skulle være noen grunn til å begynne å kjøpe inn lyseblått istedet, og jeg er fornøyd med det også jeg. Feiret litt med å kjøpe inn noen plagg til henne faktisk : )

Nå er middagen klar! God ettermiddag alle sammen!

Signatur

Et mareritt...

Thats me! Et mareritt! En redebygger uten mulighet til å bygge det selv. Trang til å få alle ting klare. Alt fra viktige ting til bittesmå ubetydelige. Vogga må males, hagen skal stelles, stellebordet må på plass, våtservietter kjøpes inn, babypakker hentes, telefoner skal ringes, babycall kjøpes, oppvasken må tas, middag skal lages, settes på bordet og spises. Lista er uendelig! Og den driver meg til vannvidd! For hva gjør jeg? Jeg slapper av på sofaen, senga, solstolen eller i badekaret... Stort sett. Jeg forsøker med jevne mellomrom å få gjort litt av alle de tingene som gnager meg, men så må jeg bare sette meg ned igjen. Føler meg som ei lat og udugelig ku! Og hulkegråter over det med uregelmessige mellomrom.

Mannen visste det bare var et tidsspørsmål før demningen brast. Hormondemningen that is. Fra humøret var rimelig greit til alt var galt og fullstendig krise. Han har levd sammen med meg så lenge at han kjenner at stormen er underveis, det er visst fast takst når jeg begynner å føle på et visst press dette. Vi snakker på lik linje med rett før eksamen eller andre stressende dager. Kroppen og psyken min må bare kortslutte fullstendig før den kan reboote og starte på nytt. Hold offknappen inne noen sekunder og vent på at maskinen slås av for deretter å slå den på igjen.

Derfor vet også mannen når han skal trøste og stryke og når det er greit å begynne å le av meg igjen. For selv jeg ser at det er rimelig komisk det som kommer ut av munnen min gjennom snørr og tårer noen ganger. Alt fra hvor misfornøyd jeg er med hvordan jeg ser ut, til at jeg så gjerne skulle ligget på kne i et blomsterbed, vært på shopping, malt huset. Alt jeg har så lyst til å spise eller drikke, at magen er for stor eller hvor sliten jeg til tider er.

De siste dagene har han måtte hørt på hvor frustrert jeg er over lillemors aktivitetsnivå i magen. Det er skyhøyt! Fullstendig tulling nesten hele døgnet, og jeg holder på å bli gal! Kan hun ikke bare legge seg pent til i hodeleie som andre flinke babyer??? Vi snakker om sjøstjerne her! Fra høyre til venstre, opp og ned, press, trykk og dytt i alle retninger. Hun har for god plass der inne!

Heldigvis skal vi på ultralyd å få sjekket opp litt der inne i morgen. Gleder meg veldig til både å få tatt en ekstra titt på henne og til å få sjekket at alt er i orden. Så får tiden vise hva som er grunnen til vondtene og den hyperaktive babyen.

Hurra for norsk helsevesen! Når det fungerer kan du faktisk føle deg ganske så trygg :0)

Signatur

Savner normalen!

Jeg syns litt synn på meg selv for tiden... Formen er stort sett bare så der, men jeg kjemper for ikke å tenke så mye på det. Den blir ikke bedre av å sutre, så det er bare å gjøre det beste utav det. Men at det er flott å gå rundt med vondt bekken, det kan jeg bare avkrefte. Og nå begynner denne ukes stillesitting å gå på bekostning av skuldre, rygg og nakke også.

For denne uka har vært hard! Jeg må innrømme det. Først tenkte jeg ikke så mye over at formen var dårlig, jeg tolket det mest som en reaksjon på at jeg hadde stått på for mye dagene før. Ga meg selv litt pekefingeren fordi jeg hadde ignorert kroppens signaler osv osv. Men så begynte jeg å ane at det var noe mer her. Konstant hardhet og ømhet i magen, sammen med hodepine, svimmelhet og kvalme - hva i himmelens navn var galt? Våknet også på natten med intense smerter i mellomgulvet, hvor ingenting hjalp stort. Heldigvis hadde jeg sjekktime til legen på onsdag, og fikk se at både blodtrykk og urinprøve var fine sånn at jeg iallefall kunne slå fra meg tanken om svangerskapsforgiftning oppe i det hele. Men legen tok det hele på alvor og fikk tatt ekstra blodprøver og sendt hastehenvisning til ultralyd. Hverken kynnerne mine eller en litt for stor livmorvekst så veldig fine ut, så det skal bli godt å få sjekket at alt er bra med lillemor neste uke. Så får vi håpe at vi får en positiv titt inni magen, uten flere bekymringer.

Det er altså da denne her som er gjenstand for bekymringene. For på en måned hadde den hoppet fra å ligge pent på gjennomsnittslinja, til å fly oppover godt over det skraverte feltet som er normalen. Når den i tillegg er såpass stram og hard at leie ikke kan kjennes, må den sjekkes. Og jeg som likte så godt å ligge på normalen dette svangerskapet...

Men men, det finnes lyspunkter i tilværelsen også skal jeg love dere. Selv om været er rett fram nitrist, og jeg angrer som en hund på at jeg brukte masse tid, krefter og penger på å plante i hagen forrige uke!

Sånn ser det nemlig ut nå... Nybeiset veranda finner dere under der også, men den må vel få et nytt strøk uansett.

Men lyspunkt ja! Vi pyntet opp litt på rommet til lillegutt igår! Wallstickers fra ebay - love it! Og gjett om han er stolt over å ha "angvi børs" på skapet sitt da!

Syns de var skikkelig kule jeg! Nå venter jeg på stickersen jeg har kjøpt til lillemor, selv om det nok tar flere mnd før vi ordner istand rommet hennes. Greit å ikke rydde ut gjesterommet før vi må, siden de besøkene vi har ofte blir ei stund. Og da er det heller lite vits i å pynte veggene siden vi ikke har tenkt ut hvor alt skal stå.

Men stellebordet er kommet opp nå da, klart til å plasseres på badet. Vogna står klar, senga er det bare å sette isammen og komoden er godt oppfylt med all slags klær. Vi begynner å bli klare! Forrige uke startet jeg på prosjektet vogge også, men det ser ut som om kanskje mannen skal få fullføre det. Det var litt hardt å sitte på gulvet og male dessverre. Men den blir fin da!

Prøvde meg først på panellakk, men det blir rett og slett for ujevnt. Her har jeg gjort tre strøk, og effekten er fin men det renner og striper seg, så vogga blir hvitmalt istedet. Men stor overgang fra gulnet furu uansett da!

Tilslutt må jeg bare vise dere!

Denne kom på døra igår! Ei venninne på jobben har heklet til lillemor! Hun kom innom med en pose assortert fisk som takk for hjelpen med å steke pålegg til datterens konfirmasjon på søndag. Helt unødvendig, men veldig koselig å få en takk. Alle bør jo bidra om de kan, og å steke pålegg er noe jeg er god på : )

Men iallefall hadde hun heklet litt i tidsfordriv også, så da ble det baskerlue til høsten på lillesøster!

Nå skal jeg avslutte her og ta meg en liten matbit. Sulten støtt! Kos dere!

Signatur

For en deilig deilig helg!

Jeg elsker det når sola kommer frem og varmer hele min verden og hele mitt hjerte! Og for en fantastisk vår vi plutselig fikk denne uka. Jeg koser koser koser meg! Og fra i morgen er det visst slutt igjen... Håper bare den nybeisede verandaen vår har rukket å tørke nok før det setter igang!

Men, på den andre siden så kan det hende at noen rolige dager kan være lurt det også. Jeg har nemlig ikke hatt ro eller samvittighet til å sitte stille og være flink liten pike med bekkentrøbbel de siste dagene. Her har vi altså gjort alt fra å krype rundt og sette planter i bed til å grave opp røtter og sage ned et plommetre, og det kjennes. Men herregudamann så utrolig verdt det når det blir sååå fint! Og ingenting ikke et godt varmt bad ikke kan fikse : )

Så nå er jeg salig og nybadet klar for senga og ei ny uke! Noen som ser at jeg har vært litt ute i sola de siste dagene eller???

Signatur

Sååå trøtt

Hardt å sove for tiden! Jeg dupper litt nå og litt da, og som regel har det ingen innvirkning på nattesøvnen. Den er litt dårlig uansett den. Men igår bomma jeg stygt... Først en dupp på godt over en time på dagen, og deretter klarte jeg å sovne hardt på sofaen på kvelden. Sov i to timer før jeg karret meg opp i senga rundt halv ett, men der ble jeg liggende å kikke i taket. Fikk absolutt ikke sove!

Skylder på mannen! Han måtte en tur på jobb på kvelden og dermed var det ingen der til å vekke meg opp og be meg finne senga. Så når han kom hjem sent på natta møtte han en lys våken kone, megairritert på seg selv og verden i rundt seg. Gøy!

Sovnet vel endelig tilslutt, men vet at klokken var nærmere 4 før det skjedde. Yoga ble tilslutt redningen, med full konsentrasjon rundt pusten. Døser alltid litt av når jeg driver med det, og inatt var det nok til at jeg tilslutt sovnet. Våknet kl 7 av at lillegutt kom inn til oss, og håpte at jeg kunne få noen minutter søvn senere på morgenen. Men nei... Så da blir det nok heller tidlig kveld ikveld, og full dose med kaffe idag.

Fikk forresten spørsmål om magebilde på en kommentar, og tenkte at DET kunne jeg vel greie. Fin dag å legge ut på også siden kula er 30uker på vei, og det bare er 10uker igjen til termin.

Her er bollemagen. Den er betraktelig mindre enn med storebror og ganske mye lavere ned syns jeg : )

Signatur

Påske - the end!

Men for en påske det har vært! Jeg legger meg i trygg viten om at lillegutt har hatt en helt fantastisk påskeferie. Alt fra påskepynt og påskeegg til tur på sykkeltreningsbane og badeland har stått på tapeten. Vi har smekket påsken full av kos og aktiviteter, besøk og gjester, film og baking.

Et lite knippe bilder følger heretter siden jeg straks er klar for busselalle. Er ikke bare barna som blir slitne og trøtte av aktivitet og sol nemlig - den gravide tåler heller ikke så veldig mye : )

Kosestund! Deilig å ikke måtte stresse med å stå opp!

Ruller silkepapirkuler til et av påskepyntproajektene : )

Nemlig vakre påskekyllinger!

Litt baking må til. Dessverre ikke like gode på smak som på utseende...

Ut på sykkeltur! Dvs, de voksne plasserte seg på en strategisk lett oversiktlig plass og lot ungene sykle rundt i løypa til litt heiing og etterhvert grilla pølser og kakao! Var herlig avslappende : )

Men det kan jo bli litt slitsomt etterhvert, og da er pappa god å ha!

Jeg derimot hadde det like flott som dronninga! Har fått mange nye fregnevenner og god farge ellers idag. Har vært i grei form hele påska tror jeg, men så har jeg vel den velsigna evnen til å glemme hvor ille jeg følte meg dagen før... Lever i nuet!

Men det skal bli godt å komme tilbake til normalen igjen nå. For alle 3 tror jeg. Lillegutt pleier jo å lengte etter å bli aktivisert i barnehagen etter feriene. Men denne gangen tror jeg det er omvendt. For sannheten er at han har vært utrolig sliten de siste dagene! Vi har også fått en gledelig forsmak på sommeren denne påska! På hjemmedager har vi nesten ikke sett gutten vår! Han har fartet rundt sammen med de andre ungene i nabolaget og bare kost seg. Måtte blitt hentet inn til kveldsmat og leggetid : ) Endelig! Dette var det vi lengtet etter og håpet på i fjor sommer, og mye av grunnen til at vi kjøpte huset. Det er så godt å se at han endelig har fått innpass og begynner og skaffe seg venner! Mammahjertet brenner og gleder seg med han!

Nå må dere nyte de få siste timene av påskeferien og kose dere!

Signatur

Påskekos

Okei da så ble det oppdateringer om påska. Faktisk så har formen vært nesten upåklagelig de siste dagene, og humør og energi derfor også deretter. Det verste er de dagene hvor jeg er utslitt nesten før jeg står opp, og hvert skritt ute på gulvet gjør vondt. Da hender det at jeg ikke kommer meg utav sofaen annet enn for helt nødvendige ting som dotur, mat og drikke.

Men, som sagt så har jeg vært ganske så fin de siste dagene, og ikke hatt skikkelig vondt siden fredag. Hvis du ikke teller med at jeg har en baby som forsøker å presse seg ut på tvers da... Søndag og igår har jeg hatt en frøken med et enormt behov for forandring i omgivelsene. Tror hun har ligget i alle stillinger det er mulig å få til på den lille plassen hun har. Mannen mener hun tar etter mammaen! Jeg klarer heller ikke ligge rolig før jeg finner en god stilling, og kan rotere rundt i evigheter : ) Men et varmt bad, konstant styrking og litt nynning tar kanten av den verste pressingen, da slapper hun litt av en stund. Heldigvis er hun rolig på natta ( enda) Det hender ganske ofte at heg våkner, men det er ikke hennes skyld. Ikke er det pga at jeg er tissetrengt heller, jeg er bare veldig var for lyder for tiden. Avismannen kommer rundt kl halv 4. Naboen reiser på jobb en gang mellom 5 og 6 (må spørre han en dag hva han jobber med...) Og mannen prøver å legge seg over på ryggen i snorkestilling opptil flere ganger iløpet av natta. Heldigvis for han forstår han et lett spark på foten selv i søvne. Så slipper vi begge å våkne så altfor mye : )

Men så var det påskekos det skulle handle om ja. Jeg hadde jo håpet at jeg kanskje skulle få hvile utpå biiiitteliiitt igår, men det gikk ikke mange minutter fra mannen sto opp før jeg hadde en trøtt type i senga med meg. Helt til han fikk vite at pappa fremdeles var hjemme! Da skulle han ned med en gang. Greit nok det, da fikk han frokost sammen med pappaen før han dro på jobb. Men i det øyeblikket han dro var lillegutt på tur opp til meg igjen, så da ble det en tidlig morgen likevel. Det er jo mest kos å få han i senga da, iallefall om jeg passer på å ha telefonen i nærheten. Da klarer han å underholde seg selv litt også.

Resten av dagen gikk slag i slag med butikktur, hjerteperling, påskepyntlaging , litt husarbeid, kaffebesøk med vafler og sjokoladekake og pizza til middag. Var greit klar for litt avløsing når pappaen kom hjem fra jobb, og tillot meg å sløve godt på sofaen resten av dagen.

Tunga rett i munnen når vi perler!

Så fælt å være alene hjemme med mamma at vi danser litt : )

Ser ikke helt med ut han fyren her, men vi driver altså å lager dorullkyllinger til pynt.

Idag har vi tenkt å fortsette den gode stilen med masse kos, og litt hobbyting. Og idag skal lillegutt få en av de beste middagene han vet - fiskegrateng! Ikke så vanskelig å få betegnelsen "verdens beste mamma" når kravene ikke er større enn litt fisk og makaroni stekt i en form!

Ha en fortsatt fin dag!

Signatur

Skulle så gjerne!

Skulle så gjerne hatt masse morsomt og spennende å fortelle om. Skulle så gjerne hatt et grusomt interessant liv hvor ikke den ene dagen er lik den neste. Skulle så gjerne hatt noe å dele fra min hverdag.

Men jeg har ikke det. Det skjer forferdelig lite i livet mitt... Jeg går hjemme og ruger, og den ene dagen er ganske så lik den andre. Og sånn må det dessverre være også. Jeg tåler ingenting for tiden, og den minste utskeielse i aktivitet lager ringvirkninger i flere dager etterpå.

Så lenge jeg tar alt i et rolig tempo og hviler mye, så går det helt fint. Noen dager er tyngre enn andre,og noen dager har jeg litt ekstra energi som jeg prøver å gjøre noe fornuftig med. Og noen dager prøver jeg å ta meg kraftig sammen og stapper dagen full av aktiviteter. Det er godt med slike dager også, selv om jeg får svi dagene etterpå.

En av grunnene til at det blir lite blogging er at jeg ikke vil at innleggene mine skal bli en klage- og sytemur leserne må lide seg gjennom. Jeg ønsker ikke at dere skal tro at livet mitt er bare vanskelig og slitsomt, for det er det ikke. Jeg koser meg med magen min, og venter og lengter til lillemor kommer. Hun er et ganske rolig magebarn, selv om hun vet å sparke og dytte fra seg. Særlig syns hun det er stas å ligge og presse den ikkeeksisterende midjen min utover. Bare sånn for å si ifra om at det er trangt der inne liksom.

Og lillegutt, som snart sikkert burde få et nytt kallenavn, er en herlig fyr. Så god og snill mot mamman sin at det er til å gråte av. Her en morgen var jeg litt kvalm og svimmel, sånn at jeg lå og hvilte når de var på tur ut. Da forsvant han plutselig ned på kjøkkenet og kom stolt som en hane opp igjen med en overraskelse til meg. Han hadde vært og fylt opp varmeflasken min helt selv, og tok den med til meg. Fordi han vet at når jeg har det som vondest, og ikke klarer å stå opp av sofaen, da pleier jeg å be om å få varmeflasken til å lindre de verste smertene. At den var fylt med iskaldt vann, og at både den og gutten var ganske våte, er en helt annen side av historien. Mammaen måtte felle et par tårer likevel hun : )

Sånn ser jeg da altså ut for tiden. Litt dårlig bilde av magen, men siden fotografen ikke har fylt 5år enda syns jeg det er bra jeg : )

Og her har du finingen min også. Han er flink til å komme og kose mammaen sin!

Og noen dager er bare herlig avslappende! Sol på verandaen og fregnesanking! Håper på mange slike fremover!

Nå har jeg og lillegutt tatt påskeferie sammen. Det skal bli godt med noen late dager siden været ikke er meldt helt topp. Jeg har funnet frem masse bilder av påskepynt og hobbyrier vi kan finne på, og doruller, eggekartonger og melkebokser er samlet opp til bruk. Må bare en tur for å få kjøpt litt maling, fjær, filt osv. Filmer har vi samlet opp litt av klare til å ses også. Det skal nok bli fint tenker jeg!

Kanskje finner jeg energi og tid til å blogge om det også??? Hvem vet : )

Signatur

Å kjøpe skisko i mars...

Man gjør mye for et lykkelig barnefjes! Så når den unge lovende spør med stjerner i øynene om han væææææær så snill (fine mamma og pappa dere er de beste) kan få ha med ski i barnehagen dagen etterpå, og du vet at de han har er for små, hva gjør du da? Vi tenkte ikke å kjøpe mye skisko iår, vi har jo ikke hatt et snøfnugg på bakken siden oktober! Og med lillemor i magen har jeg ikke akkurat sett meg lysten på de helt store fjellturene for å oppsøke snøen heller. Vi er ikke de store skigåerne, det går ikke fort fremover for å si det sånn.

Men, som sagt, hva gjør man ikke for avkommet?!? Joda, man kjøper nye skisko selv om datoen er langt over halvveis i mars og skisesongen max kommer til å vare 4 dager. Men til gjengjeld kjøper man skiskoene i ekstra stor størrelse, og krysser alt man har av fingre og tær for at de skal passe neste år også. Og så er man også heldig og får kjøpt skiskoene til halv pris, siden skisesongen i utgangspunktet er rimelig ferdig!

Ironien i det hele? Han har gått mer på ski på disse tre dagene iår, enn i hele fjor tilsammen! Knis

Men å se normal ut på bilder er en helt annen sak... Skal ikke ut på skitur her altså. Skal bare gå de 100 meterene til barnehagen : )

Avsted!

Tenk at jeg har pakket bort vintersko og jakker til fordel for vårklær og sko da... Men snøen er, heldigvis for 2/3 av husets beboere, på retrett igjen nå. Og godværet kommer med helga!

God fredag alle sammen!

Signatur

Nettshopping!

Fikk et unisont "forbud" mot å henge rundt i butikker, fra både lege og manuellterapeut på mandag. Det kom ikke som noen overraskelse egentlig, jeg så den komme. Etter å ha vært nesten smertefri i tre dager, var jeg ødelagt etter en liten shoppingtur. Jeg har ikke totalforbud nei, men må begrense tiden på harde betonggulv i dårlig shoppetempo til et minimum. Fort inn, fort ut! Ikke lov å gå rundt og kikke bare for å kikke : ) Harde bud å være gravid... Kjedelig å være glad i shopping! Så mye fint jeg skulle fått kjøpt inn både til hus og baby!

Men da får vi ta ibruk forestillingsevnen og bruke nettet som kjøpesenter da. Manuellterapeuten min foreslo faktisk det. Jeg burde handle inn alt jeg kunne på nettet sa han. Og dersom det var noe jeg absolutt måtte i butikkene for, så anbefalte han å gjøre ferdig det jeg kunne av research på nettet på forhånd, for å begrense den faktiske tiden ute i butikkene.

Det eneste problemet med nettshopping er jo min egen beslutningsvegring. Jeg har store problemer med å bestemme meg til tider. Når jeg shopper på nettet blir jeg nesten "sur" hvis jeg ikke shopper på tilbud, mye av tiden min går med på å lete etter den beste dealen : ) Og så har jeg også en innebygd lyst til å ta og føle på det jeg shopper. Kvalitet kan som oftest føles i fingrene. Mammaen min pleier å hate og shoppe med meg, fordi jeg alltid skal ta og føle på alt. Det er vel enda verre at jeg alltid tvinger henne til å lese innholdslappen og å prøve klærne hun liker også : D

Men men, jeg skal vel klare dette også. Jeg og lille ålen i magen er et bra team! Men jeg gleder meg til hun er trygt uteliv armene mine, og jeg kan begynne å glemme begrensningene jeg lever under nå. Ha en fortsatt fin dag dere!

Signatur

Bank bank!

Hvem der? Jo det kan du bare lure på, sier hun som ligger og koser seg i magen min! Og lure det gjør vi. Veldig!

Lenge var det stille fra frøkna, og jeg kjente lite liv sammenlignet med når storebroren lå i magen. Da jeg var like langt ned han, kjente jeg klare spark som ikke var til å ta feil av. Ved ultralyden kunne vi se at han sparket på skjermen, samtidig som jeg kjente det tydelig. På ultralyden med vesla så vi masse spark og bevegelse, men jeg kjente bare vage bevegelser innenfor. Gi henne noen uker mente jordmora, og var helt rolig. Og dermed ble jeg det også. Og etter noen uker så var sparkene helt klare og tydelige : )

Har mannen kjent spark da? Ikke??? Hvorfor kjenner du ikke sparkene på utsida enda? Akkurat som storebror er vesla lite spandabel med sparkene til andre enn mammaen. Og det er bare få ganger før inntil nylig at jeg har kjent spark fra utsiden. Stae og lite samarbeidsvillige babyer vil vi nok alltid få. Med lillegutt var det omtrent ingen som fikk kjenne spark, han nektet bare å respondere på dytt eller klapp. Ei hånd kunne ligge på magen, der det nettopp hadde vært en fot som stakk ut, i evigheter uten bevegelse. Men ikke før var hånden fjernet, før foten stakk ut igjen. Sånn er visst mine babyer. Skulle nesten tro at de var sjenerte, men det er ingenting som tyder på det med eldstemann iallefall : )

Men igår fikk endelig pappaen også kjenne vesla vår. Hun turnet rundt inni der, rene breakdanseren. Og med hånden hans på magen min lå vi og pratet. Etter en stund kjente jeg at sparkene sentrerte seg om der han hadde hånden, og plutselig dytta hun skikkelig til. Boing boing boing!

En glad og fornøyd pappa kunne legge seg og sove, mens mammaen lå og koste seg med bevegelsene en lang stund til : ) Viktig å sette pris på sparkene mens de enda er så "snille" at de hverken vekker eller plager deg nevneverdig syns jeg!

Med det ønsker jeg en fortsatt flott og solfylt lørdag, og ei fin helg!

Signatur
Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
Mari-Anne

Mari-Anne

33, Trondheim

Mamma, kone og hardtarbeidende. Følg min hverdag og kampen for å komme meg på trening, lage sunne familiemiddager, husarbeid og alt det andre jeg prøver og feiler i. Du vil dessverre ikke bli lagt til som venn uten en hilsen først.

bloglovin B L O G G L I S T E N . N E T

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits